Пульс · Документы · Норвегия · Суды Норвегии — открытая коллекция Lovdata

Федеральный верховный суд Норвегии: доступ к документам при трудовых спорах

LG-2026-153234

судебное решение 2026-10-28 60 757 знаков Персональные данные
Скачать На сайте источника
Действующая редакция. Последнее изменение зафиксировано 2026-11-10.

Saken gjelder anke over kjennelse om bevistilgang i arbeidsrettslig tvist.

Sakens bakgrunn

A ( A ) reiste søksmål for Hordaland tingrett i februar 2026. Søksmålet ble rettet mot [virksomhet1] AS ( [virksomhet1] ) og [virksomhet2] AS ( [virksomhet2] ). Bakgrunnen for søksmålet er at A ble oppsagt i et arbeidsforhold i oktober 2025. Hun har i stevningen krevd dom for at oppsigelsen var ugyldig og krevd erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap.

[virksomhet1] og [virksomhet2] tok til motmæle og innga tilsvar. Partene er blant annet uenige om hvorvidt oppsigelsen var saklig, og om det har funnet sted ulovlig permittering og lønnsreduksjon. Det er også uenighet om [virksomhet1] har hatt arbeidsgiveransvaret alene eller felles med [virksomhet2] . Ett av tvistespørsmålene for tingretten er om stevningen skal avvises hva gjelder [virksomhet2] . Partene fremsatte en rekke bevisprovokasjoner. [virksomhet1] og [virksomhet2] imøtekom ikke As provokasjoner fullt ut. A krevde derfor kjennelse om tilgang til bevisene.

Tingretten avsa kjennelse 7. september 2026 med slik slutning:

1. [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS pålegges å gjøre tilgjengelig for A :

a. organisasjonskart som viser organiseringen av virksomheten i [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS, inkludert ledelsesstruktur og ansatte, for perioden 2016-2026,

b. slettelogg/aktivitetslogg fra det relevante filområdet for HR/ «ORG CHARTS» (eller lignende mappenavn),

c. dokumentasjon for mottakere av brev av 27. desember 2024,

d. usladdede versjoner av bilag 5-9 og bilag 12 til de saksøktes prosesskriv av 22. april 2026,

e. fullstendig styredokumentasjon for permitteringen som ble gjennomført i 2025, i den grad det finnes ytterligere styredokumentasjon som ikke er fremlagt. Plikten til fremleggelse omfatter, men er ikke avgrenset til, beslutning om permittering av seks ansatte, oppsigelse av to ansatte i forbindelse med permittering, og forlengelse av permittering etter 1. april 2025,

f. dokumentasjon for nødvendige drøftelser med tillitsvalgte i forbindelse med permitteringen slik styremøteprotokoll av 27. desember 2024 beskriver, herunder protokoll eller annen skriftlig dokumentasjon,

g. logg som viser metadata for styreprotokoll av 27. desember 2024 (dvs. dokumentegenskaper, logg fra Word/Adobe eller andre dokumenthåndteringssystem som viser tidspunkt for opprettelse og endring av dokumentet og hvem som opprettet dokumentet),

h. logg som viser metadata (dvs. dokumentegenskaper, logg fra Word/Adobe eller andre dokumenthåndteringssystem som viser tidspunkt for opprettelse og endring av dokumentet og hvem som opprettet dokumentet) for de dokumentene som fremlegges hva gjelder styredokumentasjon for permittering som ble gjennomført i 2025 samt dokumentasjon fra drøftingsmøter med tillitsvalgte,

i. arbeidsgivers svar og dokumentasjon sendt til NAV i forbindelse med NAVs forespørsel av 4. februar 2025,

j. metadata for dokumentet «Notater vedr. nedbemanning utvelgelseskrets og -kriterier, samt vurdering av oppsigelse gjort før oppsigelse av 16. oktober 2025»,

k. dokumentasjon for hvilken kompetanse, personlig egnethet og sosiale forhold som er lagt til grunn for de ansatte som saksøker er vurdert opp mot iht. skriftlig begrunnelse for oppsigelse (jf. stevning bilag 47), for følgende ansatte: B , C , D og E ,

l. håndskrevne notater tatt av B i møte 1. juli 2025,

m. dokumentasjon for nøyaktig tidspunkt for fjerning av saksøkers IT-tilganger, inkludert fjerning fra e-postgrupper,

n. dokumentasjon som viser hvem som besluttet og/eller bestilte fjerning av tilgangene, herunder all intern korrespondanse hos arbeidsgiver, i form av e-poster, SMSer, eller annen skriftlig dokumentasjon vedrørende fjerning av arbeidstakers tilganger og fjerning fra e-postgrupper, og grunnlaget for dette,

o. dokumentasjon for hvorvidt tilbakehold av lønn også er gjort overfor andre ansatte, helt eller delvis, i perioden fra og med oktober 2025 til dags dato, og i så fall hvilke ansatte og for hvilken periode,

p. for det tilfellet at lønn ikke ble tilbakeholdt for alle ansette: dokumentasjon for hvorfor man besluttet at As lønn skulle tilbakeholdes, alternativt hvordan arbeidsgiver valgte hvem som skulle rammes av dette,

q. skriftlig kommunikasjon i form av e-post, teamsmeldinger, SMS, Messenger, notater eller annen skriftlig dokumentasjon som gjelder manglende midler til lønn, manglende utbetaling av lønn eller stans av lønnsutbetaling for saksøker eller andre ansatte, herunder henvendelser til ansvarlig for lønnsutbetaling om at lønn ikke skal utbetales til A og/eller andre ansatte,

r. dokumentasjon for beslutningen om å nedbemanne, inkludert relevante styrevedtak eller annen beslutningsdokumentasjon,

s. dokumentasjon for beslutningen om utvelgelseskrets og utvelgelseskriterier,

t. dokumentasjon for den konkrete vurderingen av saksøker opp mot kriteriene kompetanse, personlig egnethet og sosiale forhold,

u. dokumentasjon for arbeidsgivers vurdering av annet passende arbeid, inkludert dokumentasjon for hvilke virksomheter i [virksomhetene 1 og 2] -strukturen som ble kartlagt for å vurdere annet passende arbeid,

v. metadata for dokumenter som fremlegges for dokumentene angitt i slutningen punkt 1 bokstav r, s, t og u,

w. fremlegge avtaler mellom [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS om leie av arbeidskraft som var gjeldende under saksøkers ansettelsesperiode,

x. saksøkte å fremlegge avtaler mellom [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS om kjøp eller salg av tjenester som var gjeldende under saksøkers ansettelsesperiode,

2. [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS pålegges – for det tilfellet at dokumentene i slutningen punkt 1 bokstav a ikke eksisterer – å gi en uttrykkelig bekreftelse på dette med angivelse av hvilke systemer og arkiver som er undersøkt.

3. [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS pålegges å foreta bearbeidinger av opplysningene som fremgår av bilag 12 til prosesskriv av 22. april 2026, slik at informasjonen blir forståelig/lesbart.

4. [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS pålegges – for det tilfellet at dokumentasjonen i slutningen punkt 1 bokstav n ikke eksisterer – å gi en uttrykkelig bekreftelse på dette med angivelse av hvilke systemer, arkiver og eventuelle eksterne IT-leverandører som er undersøkt.

5. [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS pålegges – for det tilfellet at dokumentene inntatt i slutningens punkt 1 bokstav r, s, t og u ikke eksisterer – å gi en uttrykkelig bekreftelse på dette.

6. [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS pålegges – for det tilfellet at dokumentene inntatt i slutningens punkt 1 bokstav x ikke eksisterer – å gi en uttrykkelig bekreftelse på dette.

7. [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS, pålegges å gi en bekreftelse på om det er sjekket om det foreligger korrespondanse hvor avtaler mellom [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS om kjøp eller salg av tjenester som var gjeldende under saksøkers ansettelsesperiode er vedlagt, dersom slike avtaler ikke er lagret i arbeidsgivers systemer som selvstendige dokumenter.

8. Begjæring om fremleggelse av E-postutvekslingen inntatt i stevningens bilag 48 og 53 uten sladding, tas ikke til følge.

9. Ankefristen settes til én uke, jf. tvisteloven § 29-5 annet ledd bokstav a.

[virksomhet1] og [virksomhet2] har anket avgjørelsen, og rettet anken mot tingrettens rettsanvendelse, bevisbedømmelse og saksbehandling. Anken er avgrenset til å gjelde avgjørelsen om tilgang til følgende bevis, som kan oppsummeres slik:

- Slettelogg/aktivitetslogg fra HR/"ORG CHARTS, jf. slutningens 1 bokstav b.

- Metadata for enkelte dokumenter, jf. slutningens punkt 1 bokstav g, h, j, r, s, t og u.

- Kompetansevurdering av enkelte ansatte, jf. slutningens punkt 1 bokstav k.

- Håndskrevne notater fra B fra møte 1. juli 2025, jf. slutningens punkt 1 bokstav l.

- Intern kommunikasjon om lønnsstans, jf. slutningens punkt 1 bokstav q.

A har inngitt anketilsvar. Saken anses klar til avgjørelse.

Partenes påstander og grunnlaget for disse

[virksomhet1] og [virksomhet2] har i hovedtrekk gjort gjeldende:

[virksomhet1] og [virksomhet2] hadde allerede oppfylt handleplikten i tingrettens slutning punkt 1 bokstav a og bokstav c da kjennelsen ble avsagt. A hadde ikke rettslig interesse i å få avgjørelse om plikten til å fremlegge de aktuelle bevisene. Påleggene er overflødige og bør oppheves av lagmannsretten.

Tingretten har oversett sentrale begrensninger i plikten til bevisfremleggelse. A er gitt anledning til å lete etter dokumenter som kan etablere nye påstandsgrunnlag. Dette har karakter av såkalt «discovery» som det ikke er grunnlag for i norsk rett. Hun må i stedet angi påstandsgrunnlag og kreve fremlagt konkrete dokumenter som kan brukes til å underbygge dette. Provokasjonene fremstår ellers som løsrevet fra sakens sentrale tvistetema, og bidrar til å vidløftiggjøre saken på en kostnadsdrivende måte.

Det er ikke grunnlag for kravene om tilgang til metadata til dokumenter. Tilgang til metadata forutsetter at en anfører at det aktuelle dokumentet er forfalsket. A har ikke anført at dokumenter er forfalsket, og det er heller ikke konkrete holdepunkter for dette. Tingretten har oversett at tilgang til metadata kan utgjøre inngrep i tredjepersoners personvern og i arbeidsgivers forretningshemmeligheter. Metadata for et bredt spekter av interne filer kan røpe hvem som har deltatt i interne prosesser, hvilke utkast som ble vurdert og interne kommunikasjonsmønstre som ikke er relevante for tvisten. Systemloggene kan potensielt bli et omfattende materiale. Tingretten har heller ikke foretatt en samlet forholdsmessighetsvurdering.

Når det gjelder slettelogg i slutningens punkt 1 b har tingretten gitt bevistilgang, selv om det i premissene gis uttrykk for at beviset er både uforholdsmessig og uten tilstrekkelig relevans. Det er uansett ikke konkrete holdepunkter for at dokumenter er slettet for å skjule bevis.

Bs håndskrevne notater fra 1. juli 2025 er omfattet av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5. Møtet var ledet av selskapets prosessfullmektig og omhandlet sluttavtaleutkast som alternativ til oppsigelse. B hadde sekretærfunksjon ved utførelsen av advokatoppdraget i møtet. Opplysningene som fremgår av notatet, ble betrodd selskapets prosessfullmektig i kraft av vedkommendes stilling. Det er uten betydning at hun ikke selv utarbeidet notatene. Tingretten har bygget på As observasjon under møtet, uten å ta hensyn til notatenes innhold, eksistens eller om de er en del av advokatoppdraget. Det er usikkert om notatene eksisterer. A har uansett samme mulighet for å innhente notatene fra B , som for tiden er sykemeldt. Pålegget er også uforholdsmessig.

Tingrettens avgjørelse om å gi tilgang til kompetansevurderingen av andre ansatte er uriktig. Utvelgelseskriteriene er riktignok relevante for oppsigelsessaken. Tingretten har imidlertid ikke gjort en tilstrekkelig avveiing mellom As behov for bevis og hensynet til tredjepersoners personvern. Opplysninger om kompetanse, personlig egnethet og sosiale forhold er personopplysninger. De er særlig sensitive dersom de inneholder vurderinger av karaktertrekk, sosiale forhold og egnethet. Etter GDPR (General Data Protection Regulation) artikkel 5 nr. 1 bokstav c, det såkalte dataminimeringsprinsippet, og artikkel 9 skal behandling av slike opplysninger begrenses til det som er nødvendig. Tvisteloven § 22-9 tredje ledd åpner for bevisfritak der fremlegging vil påføre en tredjeperson «vesentlig velferdstap». Tingrettens begrunnelse på dette punktet er utilstrekkelig. Fremleggelsesplikt vil også være uforholdsmessig. A har hatt tilgang til og kunnskap om en del av de aktuelle personopplysningene gjennom sin stilling, og har tilnærmet samme mulighet for tilgang til beviset. Sensitive personopplysninger, som ikke direkte angår utvelgelsesscoringen eller rangeringen, kan uansett bare pålegges fremlagt i sladdet form.

Tingretten har gitt et for vidt pålegg om intern kommunikasjon om lønnsstans, og har ikke gjort en tilstrekkelig forholdsmessighetsvurdering av ulempene med et vidt søk. Lønnskravet er utbetalt og bevisets relevans er derfor vesentlig redusert. Pålegget omfatter også kommunikasjon som gjelder tredjeparter. Opplysninger om andre ansattes lønnsforhold er underlagt taushetsplikt etter arbeidsmiljøloven, og opplysningene er særlig sensitive etter GDPR-regelverket. Tingretten har ikke foretatt en konkret avveiing mellom bevisbehovet og personvernhensyn. Bevisfremleggelsesreglene i tvisteloven kan heller ikke sette taushetsplikten til side.

Tingretten har ikke foretatt en samlet vurdering av påleggets forholdsmessighet, som lagmannsretten må reparere ved sin behandling dersom anken ikke tas til følge fullt ut.

Det er nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Begjæring om bevistilgang som omtalt i Hordaland tingretts kjennelse av 7. september 2026 punkt 1 b, 6, 7, 9, 10, 11, 18 og 23 tas ikke til følge.

Subsidiært:

Kjennelsens punkt 1 b, 6, 7, 9, 10, 11, 18 og 23 oppheves.

For alle alternativer:

Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utstår til rettskraftig dom i saken er avsagt, jf. tvisteloven § 20-8 annet ledd.

A har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingrettens kjennelse er korrekt.

Slutningens punkt 1 a og c er ikke omfattet av anken. Påleggene gjelder relevante bevis og det er ikke fremlagt organisasjonskart for hele ansettelsesperioden. Tilbud om vitneførsel endrer ikke plikten til å fremlegge dokumentasjon. Brev 27. desember 2024 er ikke fremlagt.

Tingrettens vurdering av plikten til å fremlegge logg fra filområde er korrekt, og det er ingen indre motsetning mellom premissene og slutningen. Kravet er avgrenset til aktivitets- eller slettelogg for det konkrete filområdet der organisasjonskartene har vært lagret. Loggen vil vise når de fremlagte versjonene ble opprettet eller endret, og om filer er flyttet eller slettet. Dette har sammenheng med spørsmålet om virksomhetenes organisering og spørsmålet om felles arbeidsgiveransvar. Det er nødvendig å belyse hvordan ledelsesstrukturen har vært innrettet i [virksomhetene 1 og 2] – på tvers av de juridiske enhetene – i ansettelsesperioden fra 2016-2026. Det avgjørende er at systemloggen kan kaste lys over et faktisk spørsmål som har betydning for avgjørelsen. A må ikke sannsynliggjøre at dokumenter er slettet eller endret for å skjule bevis. Dette lar seg heller ikke sannsynliggjøre uten tilgang til datasystemet.

Metatada vil gi informasjon om dokumentets tilblivelse, eventuelle senere endringer og hvem som opprettet dem. Dette har selvstendig bevisverdi. Dette kan belyse om vurderingene ble foretatt som ledd i den samtidige saksbehandlingen, eller ble nedtegnet senere. Relevansen er særlig klar fordi de aktuelle dokumentene metadata-kravet gjelder angivelig skal dokumentere vurderinger og saksbehandling foretatt før oppsigelsen. Dette vil i tilfelle ha betydning for vurderingen av oppsigelsens saklighet. Det er ikke noe krav om at det kreves konkrete og troverdige holdepunkter for forfalskning eller at dokumenter er konstruert i ettertid. Anken identifiserer ikke konkrete opplysninger som er underlagt bevisforbud eller bevisfritak. De generelle henvisningene til personvernreglene og forretningshemmeligheter hindrer ikke bevistilgang. Opplysningene er ikke omfattet av lovbestemt taushetsplikt. Pålegget er ikke uforholdsmessig.

Dokumentasjonen for kompetansevurderingen i utvelgelsesprosessen har direkte relevans for oppsigelsens saklighet. Personvernreglene er ikke til hinder for fremleggelse av bevisene, og A har ikke tilnærmet samme mulighet til å få tilgang til beviset. Fremleggelsesplikten er ikke uforholdsmessig.

Tingretten har korrekt gitt bevistilgang til Bs håndskrevne notater. Det er ikke holdepunkter for at hun var sekretærressurs for advokatoppdraget, eller at notatene inneholder fortrolig rådgivning fra selskapenes prosessfullmektig. A var tilstede i møtet, og møtedeltakernes egne notater utgjør ikke advokatkorrespondanse omfattet av tvisteloven § 22-5. Opplysningene i anken om at det er usikkert om dokumentet eksisterer hindrer ikke pålegget. A har ikke rett til å kreve dokumentene direkte fra B . Mulighetene for å få en fremtidig vitneforklaring fra B erstatter ikke plikten til å fremlegge notatene.

Pålegget om fremleggelse av intern skriftlig kommunikasjon om manglende lønn eller stans i lønn er ikke for vidt. Tingretten har gjort en tilstrekkelig konkret forholdsmessighetsvurdering. Dokumentasjonen er relevant selv om deler av utestående beløp har blitt utbetalt. Skriftlig kommunikasjon kan belyse selskapenes økonomiske situasjon, om lønnsstansen bare rammet A , hvem som traff beslutningen og begrunnelsen for den. Dokumentasjonen er relevant for oppsigelsens saklighet, arbeidsgivers fremgangsmåte overfor saksøker og saksøkers erstatningskrav. Kravet til relevans, spesifikasjon og forholdsmessighet er oppfylt. Arbeidsmiljøloven § 2 A-1 oppstiller ingen generell taushetsplikt for arbeidsgiver om ansattes lønnsforhold. Personregelverket etablerer ikke noe selvstendig bevisforbud. Tingrettens vurdering av vilkårene i tvisteloven § 22-9 er korrekt.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. [virksomhet2] AS og [virksomhet1] AS dømmes in solidum til å erstatte As sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsrettens vurdering

1. Behandlingsform og prøvingskompetanse

Det er ikke bedt om muntlig forhandling, og dette anses heller ikke nødvendig for en forsvarlig og rettferdig behandling av saken, jf. tvisteloven § 29-15 første og andre ledd og EMK artikkel 6 nr. 1. Saken behandles skriftlig i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 29-15 første ledd.

Lagmannsretten har i utgangspunktet full prøvingskompetanse og kan prøve tingrettens bevisbedømmelse, rettsanvendelse og saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-3 første ledd. Etter bestemmelsens andre ledd er imidlertid lagmannsrettens kompetanse begrenset ved anke over kjennelse om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig saksbehandling. En slik kjennelse kan for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er «uforsvarlig eller klart urimelig». Det kreves ikke at en eventuell urimelighet er sterk eller åpenbar. På den andre siden er det ikke nok at lagmannsretten finner at tingrettens avgjørelse er lite rimelig eller mindre rimelig enn et annet utfall, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 472. Når det gjelder den skjønnsmessige avveiningen, kan lagmannsretten også prøve om tingrettens avgjørelse er tilstrekkelig begrunnet. Kjennelsen kan oppheves dersom den ikke er begrunnet på en slik måte at lagmannsretten kan foreta en slik forsvarlighetsvurdering, jf. blant annet HR-2020-1924-U. Tingrettens generelle rettslige forståelse og saksbehandlingen som ligger til grunn for kjennelsen, kan uansett prøves fullt ut så langt dette er påanket, jf. NOU 2001: 32 B side 769.

Lagmannsretten har i utgangspunktet full kompetanse til å prøve om vilkårene for å avskjære bevis etter tvisteloven § 21-7, § 21-8 første ledd og § 26-5 tredje ledd er oppfylt, jf. hovedregelen i tvisteloven § 29-3 første ledd. Ved den skjønnsmessige «kan»-vurderingen etter tvisteloven § 21-7 andre ledd bokstav b, § 21-8 første ledd og § 26-5 tredje ledd første punktum, kommer imidlertid kompetansebegrensningen i tvisteloven § 29-3 andre ledd til anvendelse, jf. eksempelvis HR-2020-1790-U avsnitt 40 og LB-2023-71912. Lagmannsretten har full prøvingskompetanse når det gjelder spørsmål om bevisfritak etter tvisteloven § 22-9 og § 22-10, og bevisforbud etter tvisteloven § 22-5 første ledd, jf. Schei: Tvisteloven, merknader til tvisteloven § 29-3 andre ledd, à jour 1. mars 2026, note 3, med videre henvisninger.

2. Overordnet rettslig utgangspunkt

Etter tvisteloven § 21-3 er utgangspunktet at partene, med mindre det er hjemmel for noe annet, har rett til å føre de bevis de ønsker. Det følger av tvisteloven § 21-4 at partene skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst, og at de har plikt til å gi bevistilgang i etter tvisteloven § 21-5. Av sistnevnte bestemmelse fremgår tvistelovens hovedregel om at enhver plikter å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander som kan utgjøre bevis i en rettssak, med de begrensninger som følger av bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven.

Tvisteloven § 26-5 første ledd bestemmer at «[e]nhver har plikt til å stille til rådighet som bevis gjenstander vedkommende har hånd om eller kan skaffe til veie». Denne bestemmelsen konkretiserer hvordan den allmenne plikten til å gi bevistilgang som følger av tvisteloven § 21-5, skal gjennomføres for «gjenstander», jf. Skoghøy, Tvisteløsning, 2026, Juridika, side 861. Gjenstandene må utgjøre relevante bevis i saken, begjæringen må være tilstrekkelig spesifisert og det oppstilles et krav til forholdsmessighet, jf. HR-2019-997-A avsnitt 29.

Ankesaken gjelder primært spørsmål om begjæringen er tilstrekkelig spesifisert, om bevis er relevante og om fremleggelse er uforholdsmessig, i tillegg til anvendelsen av enkelte andre bevisregler. Lagmannsretten vil først redegjøre for sitt overordnede rettslige utgangspunkt om spesifikasjon, relevans og forholdsmessighet. De øvrige spørsmålene som er reist vil belyses under hver av de påankende postene i tingrettens kjennelse.

2.1. Spesifikasjon

Kravet til spesifikasjon innebærer at det som hovedregel må være klart hvilke bevisgjenstander kravet om bevistilgang gjelder. Dette følger av tvisteloven § 26-6 første og andre ledd, som lyder:

(1) En begjæring om tilgang til eller spørsmål om realbevis skal spesifiseres slik at det er klart hvilke bevisgjenstander kravet gjelder.

(2) Retten kan lempe på kravet til spesifikasjon dersom dette er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme, og det er en nærliggende mulighet for at kravet kan gi tilgang til bevis.

Dette innebærer at en ubestemt leting etter eventuelle dokumenter av interesse, ikke er tilstrekkelig til å oppfylle spesifikasjonskravet, jf. Schei mfl. note 2.2 til § 26-6 og HR-2019-997-A avsnitt 68 med videre henvisninger. Som hovedregel kan en part ikke kreve fremlagt all korrespondanse mellom motparten og en tredjepart. Spesifikasjonskravet er videre forstått slik at den som begjærer dokumenter fremlagt, ikke har noe rettskrav på å få gjennomgå en mengde dokumenter for selv å finne frem til dokumenter som kan tjene som bevis, jf. HR-2013-2652-U avsnitt 45-46 og Schei mfl., merknader til tvisteloven § 26-5, note 1. Dersom det er grunn til å anta at et betydelig antall av dokumentene vil ha bevisverdi, kan dette likevel tale for å akseptere et krav om fremleggelse av alle dokumenter som er utarbeidet i en bestemt sammenheng, eller av alle dokumenter innenfor en viss kategori. Lagmannsretten viser til HR-2019-997-A avsnitt 66-78 og Schei mfl., merknader til tvisteloven § 26-6, note 2.3.

Kravet til spesifikasjon må også vurderes i lys av muligheten for nærmere spesifisering. Et krav om fremleggelse av samtlige dokumenter knyttet til et bestemt forhold, kan i enkelte tilfeller oppfylle spesifikasjonskravet, dersom det ikke er praktisk mulig å angi dokumentene mer presist. Ved krav om dokumenter innenfor en bestemt kategori, må det blant annet vurderes om en nærmere konkretisering er mulig, og i hvilken grad det er sannsynlig at dokumentene vil ha bevisverdi i saken. Spesifikasjonskravet må likevel ikke tolkes så strengt at det i urimelig grad hindrer en forsvarlig opplysning av saken. Hvis det er betydelig tvil om hvorvidt spesifikasjonskravet er oppfylt, kan det også legges noe vekt på hvor byrdefull en fremleggelse vil være for den kravet er rettet mot. Det vises til Schei mfl. merknader til tvisteloven § 26-6, note 2.5 og 2.6.

Tvisteloven § 26-6 andre ledd gir hjemmel for å lempe på spesifikasjonskravet dersom dette er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme, og det er en nærliggende mulighet for at kravet kan gi tilgang til bevis. Bestemmelsen illustrerer at det er en sammenheng mellom spesifikasjonskravet og kravet til relevans. Regelen har til formål å legge til rette for opplysning av saken, men åpner ikke for et prinsipp om «discovery» eller «disclosure» i norsk rett, jf. Schei mfl., merknader til tvisteloven § 26-6, note 4 med videre henvisninger.

2.2. Relevans Plikten til å stille gjenstander til rådighet gjelder «bevis», uten at dette er nærmere definert i tvisteloven § 26-5 første ledd. Bestemmelsen må sees i sammenheng med at partene bare kan føre bevis om faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes (relevans), jf. tvisteloven § 21-7 første ledd. Retten kan også nekte ført bevis som ikke er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig (bevisverdi), jf. tvisteloven § 21-7 andre ledd bokstav b. Bestemmelsen omfatter bevis som i seg selv har liten beviskraft, bevis om omstendigheter som fremstår som perifere, bevis som bare kan bidra lite sett i sammenheng med øvrig bevisførsel, og bevis som etter sin art eller karakter vil måtte tillegges liten vekt. Med andre ord er det bare pretenderte bevis som kan bidra lite til avgjørelsen som kan avskjæres, jf. HR-2020-1790-U avsnitt 34. Ved tvist om bevistilgang må retten derfor ta stilling til om det påberopte skal avskjæres i medhold av tvisteloven § 21-7 første ledd og andre ledd bokstav b, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 468. Partenes pretensjoner er ikke avgjørende ved bedømmelsen av hva som er relevant faktisk informasjon. Hva som utgjør «bevis», må vurderes ut fra de krav som gjøres gjeldende, de påstandsgrunnlag parten har satt frem og partens pretensjoner om rettsreglene, jf. Skoghøy, side 843 og HR-2021-50-U avsnitt 8. Det bør vises varsomhet med å avskjære bevis under saksforberedelsen hvis det kan være tvil om bevisets betydning, jf. HR-2014-2516-U avsnitt 24 med videre henvisninger.

2.3. Forholdsmessighet Etter tvisteloven § 26-5 tredje ledd første punktum kan retten for øvrig nekte bevistilgang ut fra en forholdsmessighetsbetraktning. Bestemmelsen er en spesialanvendelse av den alminnelige proporsjonalitetsregelen i § 21-8. Ved vurderingen av forholdsmessighet etter tvisteloven § 26-5 er det etter ordlyden kostnadene ved bevistilgang som skal avveies mot tvisten og den mulige verdien av beviset. Etter tvisteloven § 21-8 er det det samlede omfanget av bevisføringen som inngår i avveiningen, jf. Schei mfl., merknader til tvisteloven § 26-5, note 9. Vurderingen av proporsjonalitetskravet i tvisteloven § 21-8 er i praksis likevel ansett for å bli sammenfallende med forholdsmessighetsvurderingen etter § 26-5 tredje ledd, jf. Schei mfl., merknader til § 21-8, note 1 og HR-2018-2403-A.

3. Overprøving av tingrettens kjennelse

Tingretten har på side 6 til 7 redegjort for sitt rettslige utgangspunkt, som i det vesentlige er i tråd med det lagmannsretten har redegjort for over. Det er lagmannsrettens overordnede syn at tingrettens kjennelse bygger på en korrekt anvendelse av tvistelovens regler om bevistilgang. Anførselen om at det er fremsatt en såkalt «discovery»-begjæring er i liten grad konkretisert. Slik lagmannsretten ser det er det begjært tilgang til bevis i tråd med kravene til spesifikasjon, relevans og forholdsmessighet. Tingretten har foretatt en tilstrekkelig individualisert vurdering av bevisene som er angitt i anken, og avgjørelsen er ikke i strid med reglene om bevisforbud eller bevisfritak. Lagmannsretten har derfor kommet til anken skal forkastes, og vil i det følgende knytte merknader til hver av postene i anken. Det er foretatt en selvstendig vurdering av handlingspliktene for hver av selskapene, selv om lagmannsretten har utformet en samlet begrunnelse.

3.1. Slettelogg/aktivitetslogg fra HR/"ORG CHARTS, jf. slutningens 1 bokstav b.

A krevde fremlagt organisasjonskart for å underbygge anførselen om felles arbeidsgiveransvar mellom selskap i konsernstruktur. Hun krevde i denne forbindelse tilgang til slettelogg eller aktivitetslogg for kartenes elektroniske lagringsområde, som lagmannsretten vil omtale som «systemlogg». Tingrettens vurdering av systemloggen på side 8 til 9 må sees i sammenheng med drøftelsen av plikten til å fremlegge av organisasjonskart på side 7-8. Organisasjonskartene var egnet til å belyse arbeidsgiveransvaret. Tingretten kunne derfor ikke utelukke at den tilhørende systemloggen hadde betydning for spørsmålene i saken. Det ble også lagt vekt på at en bør være varsom med å avskjære bevis under saksforberedelsen der det kan være tvil om bevisets relevans.

Anken retter seg på dette punktet dels mot tingrettens saksbehandling og dels mot rettsanvendelsen. Lagmannsretten velger etter omstendighetene å behandle anken over rettsanvendelsen først, jf. tvisteloven § 29-22 første ledd.

Lagmannsretten kan ikke se at det gjelder særskilte vilkår for tilgang til systemlogger for elektronisk lagret dokumentasjon, så lenge tvistelovens øvrige vilkår for bevistilgang er oppfylt, sml. LB-2022-145148 og LG-2025-128099. I lys av anken vil lagmannsretten påpeke at det ikke kreves konkrete holdepunkter for at dokumenter faktisk er slettet for å få tilgang til den aktuelle systemloggen. Hvorvidt systemloggen er relevant som bevis må vurderes ut fra de krav som gjøres gjeldende, de påstandsgrunnlag parten har fremsatt og partens pretensjoner om rettsreglene, jf. ovenfor. Det hefter ikke feil ved tingrettens generelle rettsoppfatning.

Den høye terskelen for å avskjære systemloggen som «uten betydning» etter tvisteloven § 21-7 første ledd er ikke oppfylt, jf. Schei mfl., merknader til tvisteloven § 21-7, note 2. Når det gjelder tvisteloven § 21-7 andre ledd bokstav b kan lagmannsretten bare prøve om vilkårene er til stede for å avskjære systemloggen på grunnlag av at den ikke er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig. Den skjønnsmessige vurderingen av hvorvidt avskjæringsadgangen bør benyttes kan ikke prøves. Lagmannsretten viser til tvisteloven § 29-3 andre ledd, jf. Schei, merknader til § 29-3, note 3, jf. HR-2020-1790-U avsnitt 23 og 40. Systemloggen kan gi ulike opplysninger om organisasjonskartenes elektroniske endringshistorikk i ansettelsesperioden. Disse opplysningene har sammenheng med ansvarsspørsmålet i hovedsaken. Bevisførselen tyder på at det har blitt utarbeidet flere organisasjonskart i perioden, og partene har også en pågående tvist for tingretten om alle versjoner er fremlagt i tråd med tingrettens kjennelse. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å nekte tilgang til systemloggen under henvisning til at beviset ikke er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig, jf. § 21-7 andre ledd bokstav b.

[virksomhet1] og [virksomhet2] har på side 10-11 i anken gjort gjeldende at det er «indre motsetning mellom premisser og slutning». Dette er en saksbehandlingsanke. Så vidt lagmannsretten oppfatter anken på dette punktet skal tingretten ha gitt uttrykk for at fremleggelse av systemloggen var uforholdsmessig og uten relevans, og likevel utformet en slutning om å gi bevistilgang. Lagmannsretten kan ikke se at det er en slik indre motsetning mellom premissene og slutning som skulle gi grunnlag for opphevelse av kjennelsen i medhold av tvisteloven § 29-21 første ledd. Uttalelsene som er referert i anken er saksøktes anførsler referert på side syv i tingrettens kjennelse, og utgjør ikke tingrettens vurdering.

Svakhetene ved tingrettens begrunnelse er at tingretten ikke eksplisitt har drøftet anførselen om uforholdsmessighet. Denne saksbehandlingsfeilen er ikke gjort gjeldende i anken. Lagmannsretten kan bare prøve de saksbehandlingsfeil som er påberopt i saksbehandlingsanken, likevel slik at lagmannsretten kan tillegge feil etter § 29-21 andre ledd virkning, jf. tvisteloven § 29-20 andre ledd. Bestemmelsen innebærer at lagmannsretten kan prøve om det foreligger grovere saksbehandlingsfeil ved tingrettens saksbehandling, selv om saksbehandlingsanken ikke retter seg mot slike feil. Lagmannsretten er gitt en adgang til å tillegge feilen virkning. Om adgangen skal brukes i det enkelte tilfellet, må normalt bero på om det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen, jf. Schei: Tvisteloven med kommentarer, Juridika, merknader til tvisteloven § 29-20, à jour 1. mars 2026, note 3 med videre henvisninger.

Lagmannsretten legger vekt på at tingretten har lagt til grunn et korrekt utgangspunkt hva gjelder kravet til forholdsmessighet i tvisteloven § 21-8 og § 26-5 tredje ledd, at forholdsmessigheten er uttrykkelig og korrekt drøftet under flere av punktene i kjennelsen ellers, og at det etter lagmannsrettens oppfatning er helt på det rene at hverken tvisteloven § 26-5 tredje ledd eller § 21-8 gir grunnlag for å nekte det konkrete kravet om bevistilgang. Lagmannsretten oppfatter det slik at tingretten implisitt har vurdert forholdsmessigheten. Manglende eksplisitt drøftelse av anførselen om uforholdsmessighet fremstår som en forglemmelse som det kan utelukkes har hatt betydning for avgjørelsen. Lagmannsretten ser derfor ikke at det er grunnlag for å oppheve avgjørelsen på dette punktet i medhold av tvisteloven § 29-21 andre ledd.

Anken forkastes på dette punktet.

3. Kompetansevurdering av enkelte ansatte, jf. slutningens punkt 1 bokstav k.

[virksomhet1] og [virksomhet2] har på dette punktet anket over tingrettens avgjørelse om å gi A tilgang til dokumentasjon for kompetansevurderingen i utvelgelsesprosessen ved nedbemanningen. Dokumentasjonen inneholder opplysninger om kompetanse, personlig egnethet og sosiale forhold for fire navngitte ansatte. [virksomhet1] og [virksomhet2] har gjort gjeldende at vilkårene i tvisteloven § 22-9 tredje ledd er oppfylt. Tvisteloven § 22-9 gir anledning til å gjøre unntak fra den allmenne forklarings- og bevisplikten i tvisteloven § 21-5, og lyder slik:

Retten kan frita for å gi tilgang til bevis ved fare for vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art for parten eller vitnet eller noen av hans eller hennes nærmeste etter første ledd, når det ut fra en vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge parten eller vitnet å gi tilgang til beviset

Personkretsen som er vernet fremgår av tvisteloven § 22-9 første og fjerde ledd. Bevisfritaket gjelder etter ordlyden kun for «en part eller et vitne» eller deres nærmere angitte nærstående. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at den vernede personkretsen må tolkes utvidende. Unntaket i § 22-9 må derfor omfatte andre enn parter, vitner eller deres nærmeste, herunder utenforstående som er pålagt å utlevere et dokument eller gi tilgang til et annet realbevis etter § 26-3 eller § 26-5, jf. LB-2023-191240 med videre henvisinger. Skal bevisfritaket komme til anvendelse, må det være en fare i betydningen «reell mulighet» for et vesentlig skår i det sosiale omdømmet, jf. Schei, merknader til tvisteloven § 22-9, note 4.

Pålegget retter seg mot [virksomhet1] og [virksomhet2] , og ikke mot de aktuelle ansatte. Det er ikke gjort gjeldende at opplysningene vil medføre vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art for selskapene. De ansatte er heller ikke selskapenes nærstående, jf. tvisteloven § 22-9 tredje og første ledd, og de er heller ikke pålagt å fremlegge noe. Det er under enhver omstendighet ikke holdepunkter for at bevistilgang vil medføre fare for «vesentlig» tap av sosialt omdømme eller «vesentlig» velferdstap av annen art for de fire ansatte, jf. tvisteloven § 22-9 tredje ledd. Lagmannsretten har ved vurderingen tatt hensyn til at dokumentene kan inneholde personopplysninger som reguleres i personopplysningsloven. Tingretten har derfor korrekt lagt til grunn at de konkrete opplysningene ikke omfattes av bevisfritaksregelen i tvisteloven § 22-9 i denne saken. Kravet om å begrense tilgangen – i form av sladding av enkelte opplysninger – fører derfor heller ikke frem. Lagmannsretten har full kompetanse ved denne vurderingen, jf. ovenfor. Ettersom lagmannsretten har grunnlag for å treffe realitetsavgjørelse på dette punktet, er det ikke nødvendig å ta stilling til anførselen om at tingrettens noe knappe begrunnelse utgjør en saksbehandlingsfeil, jf. tvisteloven § 29-22 andre ledd, jf. tvisteloven § 29-21, jf. Schei, merknader til tvisteloven § 29-22, note 3.

[virksomhet1] og [virksomhet2] har gjort gjeldende at pålegget vil være uforholdsmessig, noe som ikke synes å ha vært gjort gjeldende overfor tingretten, men fremstår som en ny anførsel i ankeomgangen. Lagmannsretten har begrenset kompetanse på dette punktet, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd. Hensynet til å få arbeidsrettstvisten godt nok opplyst, og hensynet til øvrige ansattes skjermingsinteresse vil være motstridende ved denne avveiingen. Tingrettens vurdering av vilkårene i tvisteloven § 21-8 og § 26-5 tredje ledd fremkommer ikke uttrykkelig i premissene. Tingrettens premisser må imidlertid leses i sammenheng med det korrekte rettslige utgangspunktet på side 7, jf. over. Tingretten har på side 14 i kjennelsen også redegjort for sitt syn på ulike hensyn av faktisk betydning for forholdsmessighetsvurderingen, noe som samlet sett gir lagmannsretten grunnlag for å prøve forsvarligheten ved tingrettens implisitte vurdering, jf. HR-2020-1924-U. Avgjørelsen om å ikke avskjære bevisene på grunnlag av tvisteloven § 21-8 og § 26-5 tredje ledd er ikke «uforsvarlig eller klart urimelig», jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd.

På bakgrunn av anken vil lagmannsretten legge til at A ikke «har tilnærmet samme mulighet for tilgang» til dokumentasjonen selv, jf. tvisteloven § 26-5 tredje ledd, jf. også redegjørelsen for denne bestemmelsen nedenfor.

Anken forkastes på dette punktet.

3.2. Metadata, jf. slutningens punkt 1 bokstav g, h, j, r, s, t og u

A har for tingretten krevd tilgang til metadata for en rekke dokumenter:

- styreprotokoll av 27. desember 2024, jf. slutningens punkt 1 bokstav g.

- ytterligere styredokumentasjon og drøftingsdokumenter, jf. slutningens punkt 1 bokstav h.

- nedbemanning/utvelgelsesnotat, jf. slutningens punkt 1 bokstav j.

- beslutningen om å nedbemanne, inkludert relevante styrevedtak eller annen beslutningsdokumentasjon, jf. slutningens punkt 1 bokstav r, jf. slutningens punkt 1 v

- beslutningen om utvelgelseskrets og utvelgelseskriterier, jf. slutningens punkt 1 bokstav s, jf. slutningens punkt 1 v.

- vurderingen av saksøker opp mot kriteriene kompetanse, personlig egnethet og sosiale forhold, jf. slutningens punkt 1 bokstav t, jf. slutningens punkt 1 v.

- arbeidsgivers vurdering av annet passende arbeid, inkludert dokumentasjon for hvilke virksomheter i [virksomhetene 1 og 2] -strukturen som ble kartlagt for å vurdere annet passende arbeid, jf. slutningens punkt 1 bokstav u, jf. slutningens punkt 1 v Lagmannsretten tar også på dette punktet utgangspunkt i at det ikke gjelder særvilkår for tilgang til metadata for elektronisk lagret dokumentasjon, utover de vilkårene som fremgår av tvistelovens bevisregler. Anførselen i anken, om at det må foreligge konkrete holdepunkter for dokumentmanipulasjon for å få tilgang metadata, mangler rettslig grunnlag. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er et vilkår at en part anfører at det har funnet sted dokumentmanipulasjon, så lenge metadata er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig, jf. tvisteloven § 21-7 andre ledd bokstav b. Dette må på samme måte som ovenfor vurderes ut fra de kravene som gjøres gjeldende, de påstandsgrunnlag parten har satt frem og partens pretensjoner om rettsreglene, jf. HR-2021-50-U avsnitt 8.

Tingrettens kjennelse lest i sammenheng viser at denne rettsoppfatningen korrekt er til grunn under punkt 6, 7, 9 og 23, selv om vurderingen bare fremkommer uttrykkelig under punkt 7 og 23. Den konkrete begrunnelsen for hvorfor metadata for hvert av de angitte dokumentene utgjør relevante bevis er likevel noe knapp på hvert punkt, særlig med tanke på at A ikke har anført at det har funnet sted dokumentmanipulasjon. Lagmannsretten har for sin del foretatt en selvstendig og konkret vurdering av metadata-kravet for hvert dokument, og har kommet til at aktuell metadata er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig, jf. tvisteloven § 21-7 andre ledd bokstav b. Ettersom de samme hensynene i det vesentlige gjør seg gjeldende for hvert dokument kravet om metadata knytter seg til, redegjøres det samlet for denne vurderingen.

Kravet om metadata gjelder for dokumenter som er relevante for oppsigelsen og permitteringen. Tilgang til metadata har primært betydning for tvisten om oppsigelsens saklighet. Det er i stevningen også gjort gjeldende at permitteringen har vært en skjult oppsigelse, og anførsler om mangelfull saksbehandling er ett av flere grunnlag for kravet om oppreisningserstatning. Metadata vil utgjøre tidsnære bevis for når dokumenter ble opprettet og hvem som opprett dokumentet. Informasjonen kan bidra til å verifisere at vurderingene og saksbehandlingen er foretatt i forkant av permitteringen og oppsigelsen. Dette underbygger at aktuell metadata har tilstrekkelig bevisverdi, jf. tvisteloven § 21-7 andre ledd bokstav b.

Tvisteloven § 21-7 andre ledd bokstav b må på dette punktet ses i sammenheng med tvisteloven § 21-8 første ledd, som fastslår at det skal være et rimelig forhold mellom den betydningen tvisten har og omfanget av bevisførselen, jf. HR-2013-1159-U avsnitt 14. I forholdsmessighetsvurderingen skal retten både ta hensyn til tvistens økonomiske verdi, partenes behov for rettsavklaring, samt øvrige eventuelle ideelle interesser partene kan ha i avgjørelsen, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 455.

Tingretten har foretatt konkrete forholdsmessighetsvurderinger på hvert punkt, til dels gjennom henvisning til tidligere vurderinger. Fremleggelsesplikten var hverken tidkrevende eller spesielt byrdefull for [virksomhet1] og [virksomhet2] . Sammenhengen viser at vurderingene ble foretatt i henhold til reglene om proporsjonalitet i tvisteloven § 21-8 og § 26-5 tredje ledd, se tingrettens rettslige utgangspunkt på side 7. Lagmannsretten kan ikke se at tingrettens konklusjon om å ikke avskjære kravet om aktuell metadata var uforsvarlig eller klart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd, jf. tvisteloven § 21-8 og § 26-5 tredje ledd. Ved denne vurderingen har lagmannsretten lagt stor vekt på at tvisten har stor betydning for A , og bevisene kravet om metadata gjelder, er relevante for sakens hovedspørsmål, jf. HR-2013-1159-U avsnitt 14. Ankesaken viser også at selskapene ikke har oppfylt edisjonsplikten fullt ut. Tilbakeholdelse av enkelte bevis knyttet til sakens sentrale spørsmål underbygger As konkrete behov for å få verifisert dokumentasjonen som senere mottas, selv om kravet om metadata også omfatter enkelte dokumenter som ble fremlagt frivillig for tingretten. Innholdet i aktuell metadata er ikke kjent, og bevisets betydning lar seg derfor ikke avklare fullt ut per i dag. Dette tilsier at en bør være varsom med å avskjære kravet om tilgang til metadata for disse bevisene under saksforberedelsen. I lys av anken finner er det grunn til å bemerke at lagmannsretten har sett påleggene i sammenheng med de samlede ulempene tingrettens beviskjennelse medfører for [virksomhet1] og [virksomhet2] , jf. tvisteloven § 21-8.

[virksomhet1] og [virksomhet2] har i anken også gjort gjeldende at det er risiko for at det kan fremkomme forretningshemmeligheter gjennom metadata for angitte dokumenter. Av tvisteloven § 22-10 fremkommer at en part kan nekte å gi tilgang til bevis som ikke kan gjøres tilgjengelig uten å røpe en forretningshemmelighet. Retten kan likevel gi pålegg om at beviset skal gjøres tilgjengelig når den etter en avveining finner det påkrevd. For at noe skal være en forretningshemmelighet, må det blant annet være tale om en opplysning som ikke er «alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder», jf. Ot.prp. nr. 3 (1976–1977) side 22. Videre må opplysningen være av en viss betydning, og offentlighet omkring opplysningen må kunne føre til økonomisk tap eller redusert gevinst for virksomheten, jf. HR-2022-2386-F avsnitt 12.

Lagmannsretten har på dette punktet full kompetanse og har foretatt en konkret vurdering av hvorvidt metadata for hvert dokument utgjør en «forretningshemmelighet», jf. tvisteloven § 22-10 første punktum, jf. tvisteloven § 29-3 første ledd. Metadata-kravet gjelder interne dokumenter om oppsigelse og permittering. [virksomhet1] og [virksomhet2] har ikke konkretisert på hvilken måte metadata for aktuelle dokumenter vil kunne inneholde forretningshemmeligheter. Det er heller ikke andre holdepunkter i saken for at aktuell metadata vil inneholde opplysninger som ikke kan gjøres tilgjengelig uten å røpe en «forretningshemmelighet», jf. tvisteloven § 22-10.

I lys av anken vil lagmannsretten kort bemerke at vilkårene for bevisfritak for belastende personopplysninger i tvisteloven § 22-9 ikke er oppfylt på dette punktet. Dette gjelder selv om metadata skulle inneholde opplysninger om tredjepersoners navn og enkelte opplysninger om tredjeparters tilknytning til dokumenter i saken. Dette er ikke opplysninger av en slik karakter at fremleggelse antas å påføre de berørte vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art.

4. Intern kommunikasjon om lønnsstans, jf. slutningens punkt 1 bokstav q.

Tingretten har pålagt [virksomhet1] og [virksomhet2] å gi tilgang til:

q. skriftlig kommunikasjon i form av e-post, teamsmeldinger, SMS, Messenger, notater eller annen skriftlig dokumentasjon som gjelder manglende midler til lønn, manglende utbetaling av lønn eller stans av lønnsutbetaling for saksøker eller andre ansatte, herunder henvendelser til ansvarlig for lønnsutbetaling om at lønn ikke skal utbetales til A og/eller andre ansatte, I ankeomgangen er det ikke lenger omtvistet at begjæringen er tilstrekkelig spesifisert, og at den gjelder bevis som ikke kan avskjæres etter tvisteloven § 21-7 første og andre ledd. Lagmannsretten oppfatter anken slik at det nå gjøres gjeldende at pålegget er uforholdsmessig, fordi det er omfattende, inngripende og gjelder bevis av liten betydning for saken.

Tingrettens vurdering av om pålegget om tilgang til kommunikasjon om lønnsstans var forholdsmessig fremgår kun indirekte av kjennelsen. Kjennelsen må leses i sammenheng med tingrettens generelle rettslige utgangspunktet på side 7, som viser at tingretten har tatt utgangspunkt i tvisteloven § 21-8 og § 26-5 tredje ledd. Tingretten har også foretatt denne vurderingen eksplisitt for flere andre bevis i kjennelsen, noe som underbygger at vurderingen er foretatt implisitt også på dette punktet. Begrunnelsens indirekte utforming må også sees i sammenheng med at begjæringens forholdsmessighet på dette punktet ikke var et tvistetema for tingretten. Kjennelsen viser at tingretten korrekt har vurdert bevisenes relevans, begjæringens spesifikasjon og betydningen av at opplysningene kan være taushetsbelagte i relasjon til tvisteloven § 22-9, som er relevante momenter ved den konkrete forholdsmessighetsvurderingen. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det hefter mangler ved tingrettens generelle rettslige forståelse, eller den konkrete saksbehandlingen som ligger til grunn for kjennelsen, jf. også tvisteloven § 19-6 femte ledd. Hverken arbeidsmiljøloven § 2A-1, tvisteloven § 22-9 eller § 22-3 er til hinder for pålegget.

Tingrettens avgjørelse er samlet sett utformet slik at lagmannsretten kan foreta en forsvarlighetsvurdering etter tvisteloven § 29-3 andre ledd. Den skjønnsmessige avveiingen om hvorvidt A skulle få tilgang til de aktuelle bevisene var hverken uforsvarlig eller klart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd. Lagmannsretten har ved denne vurderingen lagt vekt på at bevisene er egnet til å kaste lys over arbeidsgivers samlede adferd og saksbehandling, som blant annet har en side til det fremsatte oppreisningskravet. Pålegget er riktignok nokså omfattende etter sin ordlyd. Det er likevel reelt sett avgrenset i tid til en periode på over ett år. Personkretsen som har hatt befatning med «manglende midler til lønn, manglende utbetaling av lønn eller stans av lønnsutbetaling» i denne perioden antas å være relativt avgrenset. Opplysninger om andre ansattes manglende lønnsutbetalinger er heller ikke så sensitive at tingrettens vurdering må anses uforsvarlig eller klart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd. I lys av anken bemerkes at lagmannsretten har sett pålegget i sammenheng med de samlede ulempene tingrettens beviskjennelse medfører for [virksomhet1] og [virksomhet2] , jf. tvisteloven § 21-8.

5. Håndskrevne notater fra B i møte 1. juli 2025, jf. slutningens punkt 1 bokstav l.

Av tvisteloven § 22-5 første ledd fremgår at retten ikke kan ta imot bevis fra

«advokater... om noe som er betrodd dem i deres stilling. Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer».

I HR-2025-1945-A hadde saksøker krevd tilgang til lydopptak fra et møte mellom motpartene, deres advokater og en finansiell rådgiver. Høyesterett oppsummerte rettstilstanden slik i avsnitt 59 til 61:

Opplysninger som etter sin karakter er omfattet av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5, kan bare kreves fremlagt i den utstrekning den som bevisforbudet skal beskytte, samtykker eller på annen måte må anses for å ha oppgitt vernet om fortrolighet mellom advokat og klient. Opplysningene kan da ikke lenger anses «betrodd», og bevisforbudet vil ikke være til hinder for bevistilgang. Dette gjelder også der opplysningene er meddelt en tredjepart, eller en tredjepart har fått tilgang til opplysningene på annen måte.

Den nærmere vurderingen av om og eventuelt hvor langt klienten har oppgitt vernet om fortroligheten, må bli konkret. At opplysninger er formidlet til personer i et nært interessefellesskap eller i et samarbeidsforhold med klienten, innebærer ikke uten videre at taushetsretten også må anses oppgitt i relasjon til andre, herunder motparter i en senere rettstvist. Jeg antar at også motparter i kontraktsforhandlinger etter omstendighetene kan utgjøre et interessefellesskap overfor utenforstående som krever bevistilgang til opplysninger fra forhandlingene.

Ved vurderingen av om taushetsretten er i behold, må det, med utgangspunkt i de hensynene som begrunner fortrolighetsvernet, vurderes om det er grunnlag for å skille mellom dem som har fått opplysningene meddelt, og tredjeparter i sin alminnelighet. Sentrale momenter i denne vurderingen er måten opplysningene er brakt videre på, innholdet i dem og hva som er formålet med at opplysningene er delt, herunder om informasjonsutvekslingen var nødvendig for at advokaten kunne utføre sitt oppdrag.

Slik saken er opplyst ble møtet 1. juli 2025 avholdt mellom A og selskapene og omhandlet oppsigelsessaken. B møtte som arbeidsgivers representant sammen med selskapenes advokat Line Lindøen Bjørkheim. Lagmannsretten legger til grunn at opplysningene som fremkom i møtet er omfattet av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5, jf. HR-2025-1945-A. Det er opplysningene i seg selv som er beskyttet av bevisforbudet, jf. HR-2025-1945-A avsnitt 46 med videre henvisninger. Dette innebærer at det ikke er avgjørende at opplysningene er nedtegnet skriftlig av B , som selv ikke er advokat. Tingrettens rettslige vurdering på dette punktet er derfor uriktig. Det sentrale spørsmål i denne saken er om selskapene har oppgitt vernet om fortroligheten. Lagmannsretten er av den oppfatning opplysningene ikke lenger kan anses for å være «betrodd» i relasjon til A , jf. tvisteloven § 22-5, jf. HR-2025-1945-A. Selskapene lot A delta i møtet der advokat Lindøen Bjørkheim medvirket, og oppga dermed fortroligheten for opplysningene som ble formidlet i møtet. [virksomhet1] og [virksomhet2] har ikke gjort gjeldende at notatet kan inneholde interne vurderinger, observasjoner eller andre opplysninger utover det som ble drøftet i møtet. Tingrettens resultat – i form av pålegg om å gi tilgang til notatet – er derfor i utgangspunktet korrekt.

[virksomhet1] og [virksomhet2] har i anken gjort gjeldende at det er uklart om notatene eksisterer, og at A også kan skaffe bevisene til veie ved å henvende seg til B . Lagmannsretten tar ved denne vurderingen utgangspunkt i at objektet for bevisplikten i tvisteloven § 26-5 er gjenstander vedkommende «har hånd om eller kan skaffe til veie». Alternativet «eller kan skaffe til veie» innebærer en viss oppmyking av det vilkåret om rådighet og umiddelbar tilgang som fulgte av det tidligere besittelseskravet, jf. Norsk lovkommentar: Tvisteloven, merknader til § 26-5, à jour 1. mars 2026, note 1366. Begrensningene ligger i at kostnadene med innhenting ikke må være uforholdsmessig store, og at bevistilgang kan nektes dersom motparten har tilnærmet samme mulighet for å skaffe tilgang selv etter tvisteloven § 26-5 tredje ledd, jf. Karnov: Tvisteloven, merknader til § 26-5 første ledd, à jour 12. januar 2026, note 4. Av Hjort: Tilgang til bevis i sivile saker, særlig om digitale bevis, side 120 fremgår:

I alternativene «har hånd om eller kan skaffe til veie» omfattes både den situasjon at man er i fysisk besittelse av materialet og at man har tilgang til materialet digitalt. Det har ingen konsekvenser for saken hvilket alternativ tilfellet subsumeres under – om man anses å ha hånd om beviset eller om man «bare» kan skaffe det til veie. Terskelen for å falle inn under plikten til rådighetsstillelse er derfor forholdsvis lav. Spørsmålet blir ikke om man har hånd om beviset, men hvem av partene som er nærmest til å skaffe beviset, hvor nær tilknytningen til beviset er, og deretter en proporsjonalitetsvurdering av hvor byrdefullt det eventuelt må være for denne å få tak i beviset.

Av LB-2024-80936 fremgår:

For at retten kan ta en begjæring om bevistilgang til følge, må det foreligge sannsynlighetsovervekt for at dokumentet eksisterer og kan skaffes til veie, jf. Rt-2012-410 avsnitt 26. Dersom en begjæring om bevistilgang ikke er besvart, er det tilstrekkelig for å ta en begjæring til følge at det er en rimelig mulighet for at dokumentet finnes, jf. Rt-2004-442 avsnitt 42. Hvis begjæringen besvares med at dokumentet ikke eksisterer eller ikke kan skaffes til veie, er det den begjærende part som har bevisbyrden for at dokumentet likevel eksisterer, jf. Rt-2007-920 avsnitt 49 og Rt-2003-1215 avsnitt 27. I sistnevnte avgjørelse avsnitt 27 heter det at en opplysning om at en part ikke har dokumenter i sin besittelse som regel legges må til grunn dersom det ikke føres motbevis.

A baserer begjæringen om tilgang til notatet på egne observasjoner av Bs notering under møtet. [virksomhet1] og [virksomhet2] har for tingretten hevdet at notatet ikke eksisterte, men har i anken angitt at det i stedet er usikkert om notatet eksisterer. Denne avklaringen burde i det minste vært gjort i etterkant av tingrettens kjennelse. Den manglende medvirkningen til å få endelig avklart hvorvidt dokumentet eksisterer fremstår å være begrunnet med opplysningene om at B er sykmeldt. Slik lagmannsretten ser det har selskapene per i dag et standpunkt til begjæringen som tyder på det i det minste er en rimelig mulighet for at det aktuelle notatet finnes, sml. HR-2004-522-U avsnitt 32. [virksomhet1] og [virksomhet2] skal derfor fremlegge eventuell dokumentasjon som undersøkelsene avdekker. Selskapene er nærmest til å skaffe notatet til veie gjennom kontakt med B . Det er ikke behov for å presisere tingrettens slutning på dette punktet.

[virksomhet1] og [virksomhet2] har i anken fremsatt en ny anførsel om at pålegget er uforholdsmessig i relasjon til tvisteloven § 21-8 og § 26-5 tredje ledd. Lagmannsretten har begrenset kompetanse på dette punktet, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd, jf. også ovenfor. Tingrettens kjennelse drøftet ikke problemstillingen direkte ettersom dette ikke var anført for tingretten. Kjennelsen må sees i lys av at arbeidsgiver kan instruere ansatte til å gjøre selskapets dokumenter tilgjengelige. De praktiske konsekvensene av Bs sykmelding er ikke opplyst, og heller ikke avgjørende i en samlet vurdering. Avgjørelsen er derfor heller ikke «uforsvarlig eller klart urimelig» på dette punktet, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd.

Anken skal derfor forkastes på dette punktet.

6. Rettslig interesse i ankeomgangen

[virksomhet1] og [virksomhet2] har i anken gjort gjeldende at dokumentasjonen angitt i tingrettens slutning punkt 1 bokstav a og bokstav c var fremlagt for tingretten da tingretten avsa sin kjennelse. A hadde følgelig ikke rettslig interesse i få tingrettens pålegg.

Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til spørsmål rundt rettslig interesse i ankeomgangen slik anken er utformet. [virksomhet1] og [virksomhet2] har definert ankesakens rammer på side 5 i anken. Slutningen punkt 1 bokstav a og bokstav c i tingrettens kjennelse er utelatt fra denne oppsummeringen. Dette omhandler organisasjonskart i perioden 2016-2026 og dokumentasjon for mottakere av et brev fra 27. desember 2024. Det er heller ikke nedlagt påstand knyttet til disse to punktene i anken.

Det har også betydning at spørsmålet om hvorvidt handleplikten angitt i tingrettens kjennelse er oppfylt – og når oppfyllelses fant sted – vil være et bevisspørsmål for tingretten. Partene er reelt sett ikke uenige om handlepliktens innhold, men de er uenige om pålegget er oppfylt. Tingretten vil måtte ta stilling til dette bevisspørsmålet under den videre saksforberedelsen. Etter det lagmannsretten kan se er dette også et pågående tema for tingretten i forbindelse med fremsatt begjæring om fristforelegg for fremleggelse av de bevisene som ikke er omfattet av ankesaken.

Anken skal derfor forkastes i sin helhet.

7. Sakskostnader

Er det flere parter på samme side, avgjøres rett og plikt til sakskostnader overfor motparten særskilt for hver part, jf. tvisteloven § 20-6. Lagmannsretten har derfor foretatt en selvstendig vurdering av As krav om sakskostnader overfor henholdsvis [virksomhet1] og [virksomhet2] for tingretten og lagmannsretten. Ettersom vurderingen i det vesentlige blir sammenfallende i denne saken, har lagmannsretten funnet grunn til å redegjøre samlet for sakskostnadsavgjørelsen i begge relasjoner.

7.1. Sakskostnader for tingretten

Krav på sakskostnader avgjøres for hver instans i den avgjørelsen som avslutter saken i instansen, jf. tvisteloven § 20-8 første ledd. Kostnader ved avgjørelser av annet enn krav som er tvistegjenstand, inngår i de sakskostnader som skal avgjøres etter første ledd. Ved særskilt anke over disse avgjørelsene skal kostnadene ved dem for alle instanser fastsettes særskilt av ankeinstansen, jf. bestemmelsens andre ledd. Dette innebærer at tingretten korrekt har utsatt avgjørelsen av sakskostnadene til hovedsaken i medhold av tvisteloven § 20-8 første ledd. A har i anketilsvaret fremsatt krav om sakskostnader for tingretten i medhold av tvisteloven § 20-8 andre ledd.

Basert på lagmannsrettens resultat har A vunnet bevistvisten for tingretten, og har i utgangspunktet krav på å bli tilkjent sakskostnader i medhold av tvistelovens hovedregel om sakskostnadsansvar, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Dette gjelder selv om begjæringen ikke ble tatt til følge på samtlige punkter. Lagmannsretten har vurdert å frita [virksomhet1] og [virksomhet2] helt eller delvis for sakskostnadsansvaret, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

A har fremsatt et krav på 30 000 kroner for 8 timers arbeid og en timepris på 3750 inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten anser at kravet utgjør nødvendige kostnader ved bevistvisten, og tilkjenner beløpet, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

7.2. Sakskostnader for lagmannsretten

A har vunnet ankesaken og har i utgangspunktet krav på å bli tilkjent sakskostnader, jf. jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Lagmannsretten har vurdert å frita [virksomhet1] og [virksomhet2] helt eller delvis for sakskostnadsansvaret, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Anken utvidet tvistetemaene i forhold til sakens behandling i tingretten, og uten at anken hadde utsikter til å føre frem.

A har fremsatt krav om å bli tilkjent 22 500 kroner for arbeidet med å inngi anketilsvar. Kravet er basert på 6 timers arbeid og en timepris kr 3 750. Lagmannsretten anser at kravet reflekterer nødvendige kostnader ved inngivelse av anketilsvaret, og tilkjenner beløpet, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Avgjørelsen er enstemmig.

SLUTNING

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for tingretten betaler [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS 30 000 – trettitusen – kroner til A , innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS 22 500 – tjuetotusenfemhundre – kroner til A , innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen

Перевод на русский: GigaChat-2, 10.11.2026. Машинный перевод, вычитывается редакцией.